Jeg begynte å tenke på dette på grunn av en hårføner.
Vi hadde overnattingsgjester. Om morgenen ble jeg spurt om vi hadde hårføner.
Det hadde vi visst ikke.
Hårføneren skulle hjelpe til med å legge håret. Sjampo og balsam gjorde det «frizzy», og da måtte håret ordnes etterpå.
Jeg tenkte det før jeg rakk å vurdere hvor merkelig tanken var:
Kan du ikke bare droppe sjampoen?
Jeg sa det ikke.
Det ville føltes nesten uhøflig. Som å foreslå at man kunne slutte å pusse tennene. Sjampo bruker man jo. Balsam bruker mange også. Og hvis håret deretter trenger føning, olje, krem eller varmebeskyttelse, er det ikke spesielt bemerkelsesverdig.
Problemet var bare at jeg på det tidspunktet hadde vært uten sjampo i tre–fire år.
Ikke uten hårvask. Uten sjampo.
Håret ble fortsatt skylt og vasket grundig med vann. Det så rent ut, luktet normalt og oppførte seg omtrent som før. Hadde resultatet vært fett hår, kløe eller en stadig mer sosialt utfordrende frisyre, ville forsøket neppe vart i flere år.
Men det begynte egentlig et helt annet sted.
Jeg fikk ofte irritert hud etter glattbarbering, særlig på halsen. Først prøvde jeg andre barberprodukter. Så droppet jeg skummet og brukte såpe. Etter hvert forsøkte jeg bare vann.
Jeg ventet at noe skulle bli verre.
Det gjorde det ikke.
Det mest overraskende var ikke noen mirakuløs forbedring. Det var hvor liten forskjell jeg merket.
Noen år senere forsøkte jeg det samme med sjampo. Så balsam. Igjen ventet jeg på konsekvensen som skulle forklare hvorfor flaskene hadde stått i dusjen hele livet.
Den tydelige konsekvensen kom aldri.
Etter hvert sluttet jeg å tenke over det. Årene gikk. Å være uten sjampo føltes knapt som noe i det hele tatt.
Inntil noen trengte en hårføner fordi sjampo og balsam gjorde håret vanskelig å håndtere.
Da dukket spørsmålet opp:
Hva kommer først – behovet eller løsningen?
Reklamen er interessant på denne måten. Den trenger sjelden å overbevise oss om at vi skal bruke sjampo. Det slaget er allerede vunnet. Den forteller oss hvilken sjampo vi trenger.
For tørt hår. Fett hår. Skadet hår. Mer volum. Mindre volum. Mer glans. Mindre frizz.
Så kommer balsam, kur, olje, varmebeskyttelse og produkter som former resultatet.
Det betyr ikke at produktene ikke virker. De kan virke aldeles utmerket.
Det interessante er noe annet: Kan selve bruken være med på å bestemme hva vi etterpå oppfatter som normalt – og dermed hva vi oppfatter som et behov?
Jeg har begynt å tenke på dette som nødvendighetenes kjede.
Et produkt, en teknologi eller en løsning blir nyttig. Vi organiserer oss rundt den. Etter hvert oppstår problemer, forventninger og vaner som bare eksisterer fordi det første leddet allerede er blitt en del av normalen.
Så får også de sine løsninger.
Smarttelefonen gjorde oss tilgjengelige nesten hele tiden. Nå har den «ikke forstyrr», fokusmodus og skjermtid for å hjelpe oss med å være utilgjengelige igjen.
Bilen gjorde lange avstander enkle. Dermed kunne vi bygge boliger, butikker, arbeidsplasser og hverdagsliv over større avstander. Etter hvert ble bilen nødvendig for å tilbakelegge dem.
Ingen av delene betyr at smarttelefonen eller bilen var feil.
Jeg vil helst beholde begge.
Det er nettopp derfor fenomenet er interessant. Nødvendighetenes kjede er ikke nødvendigvis en feil. Den kan være prisen for noe vi gjerne vil ha.
Første ledd kan gi en gevinst som er langt større enn problemene som følger etter.
Men det betyr ikke at alle kjeder bør få starte uten at vi legger merke til dem.
For etter hvert blir det vanskelig å se hva som er opprinnelig behov, og hva som er behov skapt av normalen vi allerede har bygget.
Og kanskje enda vanskeligere: Det kan føles nesten galt å tre ut av kjeden.
De første gangene jeg vasket håret uten sjampo, var det en vag følelse av å slurve med hygienen. Ikke fordi håret faktisk var skittent, men fordi handlingen brøt med noe så innarbeidet at fraværet i seg selv føltes mistenkelig.
Det er kanskje derfor noen nødvendigheter er så vanskelige å undersøke.
Ingen trenger å tvinge oss.
Det holder at alle andre gjør det samme.
Overnattingsgjestene fikk selvfølgelig ingen forelesning om dette. Jeg fant heller ingen hårføner.
Og setningen jeg hadde i hodet, ble værende der:
Kan du ikke bare droppe sjampoen?
Etter tre–fire år uten er det fortsatt en ganske liten oppdagelse.
Det er spørsmålet den etterlot seg som har vokst:
Hvor mange nødvendigheter finnes bare fordi vi allerede har begynt?