I mars skrev Digital Norway at tre norske gründere hadde fått KI til å «slutte å lyve». Selskapet Reliable AI hadde utviklet et semantisk søk for blant annet KOFA-praksis. Prinsippet er enkelt: KI-en finner kildene, men genererer ikke svaret.
Dermed kan den heller ikke dikte opp en KOFA-avgjørelse som ikke finnes.
Det er både elegant og potensielt nyttig. Juridiske databaser er ikke alltid gode til å finne avgjørelser som behandler samme problem med andre ord, og semantisk søk kan bringe juristen raskere frem til relevante kilder.
Men én formulering hos Reliable får meg som jurist til å stanse:
«The source is the answer.»
Nei.
Kilden er begynnelsen på svaret.
Strafferetten kjenner forskjellen
Vi jurister burde være særlig godt rustet til å forstå hva Reliable faktisk har gjort.
Strafferetten har aldri løst spørsmålet om menneskets frie vilje. Den trenger heller ikke gjøre det. Retten behandler oss som ansvarlige aktører og bygger normative kategorier rundt skyld, forsett, uaktsomhet og tilregnelighet.
Når noen etter dom settes i fengsel, begrenses handlingsrommet. Det kan beskytte samfunnet, avskrekke og inngå i et forsøk på rehabilitering. Men fengselet løser ikke dermed spørsmålet om hvorfor mennesker handler galt. Det gjør først og fremst risikoen mer håndterbar.
Det samme skillet er nyttig i KI-debatten.
Vi sier at språkmodellen «lyver», selv om den ikke har noen hensikt om å bedra. Det er en anvendelig metafor for en modell som produserer et tilsynelatende sikkert, men feilaktig svar.
Problemet oppstår når metaforen blir selve forklaringen.
Når Reliable fjerner den frie genereringen, forsvinner en bestemt mulighet til å hallusinere. Modellen får lete, men ikke formulere det frie svaret.
Analogien er ikke at KI har ond vilje. Den ligger i kontrollmekanismen.
Vi begrenser handlingsrommet og reduserer dermed en risiko.
Det kan være meget god systemdesign.
Men det er ikke det samme som at problemet er løst.
Den feilen som ikke viser seg
For juristen er den oppdiktede avgjørelsen dessuten bare én mulig feil.
Den er til og med forholdsvis synlig.
KI-en viser til KOFA 2024/1234. Jeg slår den opp. Den finnes ikke. Feilen er alvorlig, men den kan avsløres.
Et semantisk søkesystem kan gjøre den motsatte feilen.
Avgjørelsen finnes.
Systemet viste den bare aldri til meg.
Alle treffene på skjermen kan være autentiske. Alle sitatene kan være korrekte. Likevel kan rettsbildet være ufullstendig fordi saken som skulle ha endret vurderingen, mangler.
Ingen hallusinasjoner betyr ikke ingen juridiske feil.
Den oppdiktede avgjørelsen kan jeg avsløre. Avgjørelsen jeg aldri fikk se, vet jeg kanskje ikke at jeg mangler.
Her blir utsagn om «større trygghet for at relevante saker er dekket» interessante. Ikke fordi tryggheten nødvendigvis er falsk. Søket kan godt være bedre enn det vi hadde før.
Men hva bygger tryggheten på?
Et system kan vise meg hva det fant. Det kan vanskeligere vise meg hva det burde ha funnet, men ikke fant.
Kilden er fortsatt ikke svaret
Semantisk likhet er heller ikke rettslig relevans.
To avgjørelser kan behandle nesten samme tema og likevel skille seg på faktum, hjemmelsgrunnlag eller rettstilstand. En tredje kan bruke helt andre ord og være den som faktisk betyr noe.
Juristens arbeid består derfor ikke bare i å finne kilder.
Vi skal forstå hvorfor de er relevante, hvilken vekt de har, hva som taler i motsatt retning, og om problemstillingen selv er stilt riktig.
Og vi må stille et spørsmål som søkeresultatet vanskelig kan besvare:
Hva mangler her?
Et hallusinasjonsfritt system kan gjøre søket raskere. Det kan gjøre enkelte feil umulige. Det kan spare mye tid.
Men ansvaret for rettskildebildet består.
Vi jurister er den egentlige testen
Her ligger etter min mening den viktigste utfordringen. Den er ikke først og fremst rettet mot Reliable.
Den er rettet mot oss.
Et godt verktøy gir raskt fem svært plausible avgjørelser. De er ekte. De er relevante. De ser ut til å dekke problemstillingen.
Når slutter jeg å lete?
Teknologien påvirker ikke bare hvilke kilder jeg finner. Den kan påvirke punktet der jeg mener at jeg har funnet nok.
Det er en epistemisk terskel, og jurister bør være varsomme med å outsource den.
Vi liker å si at mennesket fortsatt er «i loopen». KI finner, juristen kontrollerer.
Men også denne sikkerhetsventilen bygger på en forutsetning:
Juristen må fortsatt vite hva hun skal kontrollere.
Dagens erfarne jurister lærte i stor grad faget før KI fant kildene for dem. De har brukt timer på dårlige søk, feil problemstillinger, dommer som viste seg ikke å passe, og resonnementer som måtte forkastes.
Det var ineffektivt.
Men ikke all friksjonen var bortkastet.
Noe av den bygget det indre kartet som senere gjør at en jurist kan se på fem gode treff og tenke:
Her mangler det noe.
Morgendagens jurister kan lære annerledes. Hvis KI fra første studiedag finner kildene, sammenstiller argumentene og peker mot svaret, kan resultatene bli bedre samtidig som den underliggende evnen til å kontrollere dem utvikles svakere.
Da blir «human in the loop» en fattig trøst.
Et menneske som formelt kan overstyre systemet, men ikke lenger vet når det bør gjøres, er bare formelt i kontroll.
Kontroll er ikke løsning
Jeg mener derfor ikke at Reliable bør slutte å bygge denne teknologien. Tvert imot. Et bedre søkeverktøy kan være et klart fremskritt.
Men vi jurister bør være presise om hva fremskrittet består i.
Vi har ikke gjort KI sannferdig ved å ta fra den muligheten til å generere usannheter. Vi har begrenset én risiko.
Og vi har ikke gjort juridisk metode trygg bare fordi kildene på skjermen er ekte.
Jussen har lenge måttet skille mellom å forklare menneskelig handling, plassere ansvar og begrense risiko. Den forskjellen bør vi ta med oss når KI flytter inn i vårt eget fag.
For den farligste rettskilden er ikke nødvendigvis den KI-en finner på.
Det kan være den som finnes, men som systemet aldri viste oss.
Og den dagen vi ikke lenger vet nok til å merke at den mangler, har vi et langt større problem enn hallusinasjoner.
(NOVVIT, september 2026)